Sorg. Savn. Livet.

Kjære bestemor og bestefar.

Så gjerne jeg skulle ønske dere fortsatt var her. Hver eneste dag savner jeg dere. Selv om du, bestemor, har vært borte lenge. Det er så mye mer vi skulle ha gjort. Så mye vi skulle ha snakket om. Ingenting er som det var. Uten dere er vi annerledes. Kanskje er vi sterkere fordi vi har mistet det umistelige? 

Dere var kjernen. Opphavet.  De vi samlet oss rundt. Når vi lurte på noe vi selv ikke kunne svare på var det dere vi spurte, og dere hadde svar. Du, bestefar, var opptatt av biler. Nye biler ble vurdert, studert og beundret. Jeg tror du hadde likt vår nye bil. Du var den første jeg tenkte på, men så kom jeg på at du ikke lenger er her med oss. 

Heldigvis har vi bilder, filmer og minner som vi kan hente frem. Jeg ser mennesker som smiler og ler. De er lykkelig. Det er oss. En svunnen tid som vi nesten ikke husker. For det er så lenge siden. Eller, er det ikke det? Tiden er evig, men samtidig kort. Vi sier vi har så dårlig tid, likevel tror vi at vi har uendelig av den. Vi har ikke tid til å hilse på. Vi har ikke tid til å være en venn. Vi har ikke tid til å spørre om alt vi lurer på. Det kan vi gjøre senere. Men så, plutselig, er det for sent. For det er livet. Vi vet aldri når det er for sent. 

Takk for alt dere var bestemor og bestefar. Jeg lover at jeg skal huske, og at jeg skal bli flinkere til å forvalte tiden. Jeg lover at jeg skal leve. 

// Del gjerne om du har noen du gjerne skulle hatt mer tid sammen med.