tirsdag 22. april 2014

Takk for nå!

Påsken er overstått og vi har hatt en fin påske med flere fine fjellturer. Onsdagen gikk mor, far, Bonusen og Snipp Stoltzen. For de to yngste var det første gang, men det forhindret dem slett ikke i å gruse mor langt nede i støvlene. Jeg visste jo at det kom til å skje, men jeg ble ikke stresset. Siden jeg bar provianten så visste jeg jo at de før eller siden måtte vente på meg uansett. Snipp var blitt litt sliten på slutten, men det var kanskje ikke så rart siden han forsøkte å holde tritt med Bonusen som jo trener 6 dager i uken med både fotball og håndball.

To av de fineste guttene jeg vet med utsikt til verdens vakreste by

Torsdagen la vi påskeferien til mine foreldre og jammen fikk vi oss ikke en fjelltur der også. Det tegnet litt til å bli fjellturen fra helvete del 2 en stund, men det gikk heldigvis bra. Vi hadde droppet bæremeis til Snute da det skulle være en barnevennlig tur, men i og med at vi skulle balansere på mye berg som i tillegg var litt våte ble det en litt mer utfordrende tur enn vi hadde tenkt. Ned igjen valgte vi en annen vei, men det var det fryktelig myrete og jeg kjente at jo mer vann som gikk inn i skoen desto mer sank humøret. Til og med Snute sitt humøret var på et historisk lavmål en liten stund. Han som hadde underholdt oss med Gangnam Style og Jeg gikk en tur på stien kunne høylytt konstatere at han var: Drittlei! Humøret steg imidlertid litt da tanten sa at hun syns han var vittig. 

Snute: Det er du også!
Tanten: Takk!
Snute: Bare hyggelig! :)


Så lo vi litt og humøret holdt seg stabilt til vi kom ned.

Byttet ut Snute med en hund en liten stund..

Vi hadde også noen fine turer her i området etter at vi kom hjem. Været har vært upåklagelig og vi har ikke hatt noe å klage på. Jeg har imidlertid brukt påsken til å tenke litt. Det har jeg for så vidt gjort en stund, men nå har jeg tatt en avgjørelse. Jeg kommer til å slutte med bloggingen. Kanskje ikke for alltid, men i alle fall for en stund. Sånn som det er nå mangler jeg lysten til å blogge. Jeg føler meg ikke inspirerende eller underholdende. Det har vært litt tanker fram og tilbake for jeg er blitt veldig glad i bloggen min, men jeg har ikke lyst til å publisere innlegg fordi jeg føler jeg må. Sånn har jeg det litt nå. Jeg er litt mettet av av alt og tiden jeg har lyst til å bruke på å lese andre fine blogger bruker jeg nå på å planlegge mine egne innlegg som jeg kanskje ender opp med å ikke orke å skrive. Per nå er det ikke stort nok rom i livet mitt for denne bloggen. Jeg har andre spennende prosjekter som jeg vil bruke mer tid på, men som sagt, dette er nok ikke et farvel, mer et på gjensyn. Jeg kommer nok også til å oppdatere fjellturlisten min etter hvert som jeg jobber meg gjennom den. Så et innlegg blir det nok i ny og ne. Følg meg gjerne på facebook så får du beskjed når det kommer nye innlegg og kanskje andre oppdateringer. Dersom du bor i Bergensområdet og har lyst til å bli meg på fjelltur så kan du kontakte meg der eller sende en e- post til drommelykke (at) gmail.com. Jeg blir nok fortsatt sett i noen kommentarfelt rundt om for bloggen har gitt meg muligheten til å "treffe" mange hyggelige mennesker! Sjekk gjerne ut disse flotte bloggene her: Casa Didriksen, Diaper Diva Diary, Lammelårtanker og Tine sin blogg

Takk for nå til alle som har fulgt bloggen! Jeg er veldig glad for alle de fine kommentarene jeg har fått både her og andre steder :)

Utsikt fra Skåldalsnipa 





mandag 14. april 2014

Dette burde du vite

Her om dagen satt jeg og humret meg gjennom et leserinnlegg i en nettavis. Skribenten skrev ironisk og morsomt om hvordan det var å ha barn. Jeg nikket gjenkjennende flere ganger og humret litt til. I alle fall helt til jeg kom ned i kommentarfeltet. Her hadde en lagt igjen en kommentar om at man burde slutte med denne sutringen, man hadde jo faktisk helt frivillig valgt å få barn og man burde jo vite hva man gikk til!

Jøss da, tenkte jeg og klødde meg betenkt på haken. Var det en time på skolen jeg hadde gått glipp av? En bok jeg burde ha lest? Jeg var slett ikke sikker for jeg vet at det er opp til flere ting jeg ikke visste om det å få barn. Før jeg fikk barn selv stilte jeg villig opp som barnevakt for både kusiner, fettere og venninners barn så jeg hadde jo litt erfaring. Jeg vil likevel si at det er ganske stor forskjell på å låne barn et par timer, en natt eller en helg kontra det å ha det fulle og hele ansvaret alltid!

Jeg visste jo at det helt klart ville bli mindre søvn med en baby i hus, men at det var babyen som ikke skulle sove var jeg slett ikke forberedt på! Verken Snapp eller Snute hadde behov for søvn i det hele tatt før de var rundt ni måneder. Før den tid var det kun dupper som var tingen. Både dag og natt. Jeg derimot var så og si konstant i koma og ikke spesielt trivelig selskap for resten av familien.

Samtidig med morsrollen var det også flere andre faktorer som dukket opp og som jeg absolutt ikke var forberedt på. Bekymringer for eksempel. Alt fra sykdommer til mobbing. Selv nå etter syv år holder jeg på å gå ut av mitt gode skinn om temperaturen bikker 38 grader. Eller hva med separasjonsangsten? Ja, min altså, ikke barnas. Selvfølgelig hadde jeg ingen planer om å forlate de sånn med en gang, men når tiden var inne overrasket jeg meg selv med å tenke: "Næh, jeg tror jeg blir hjemme!" Og når din egen pappa ringer deg og minner deg på at du faktisk kan be om hjelp når det trengs så bør det kanskje ringe en bjelle.

Det er så ufattelig mange utfordringer, både psykisk og fysisk, som jeg aldri kunne vært forberedt på. Til tider er det slitsomt å være foreldre. Netter uten søvn. Dager med barn som krangler og utfordrer deg. Sykdom. Andre bekymringer for barnets ve og vel. Jeg trodde ikke det ble lett, men noen ganger har det vært tøffere enn forventet. Så nei, jeg er ikke enig i at jeg burde visst hvordan det var å være foreldre. Samtidig så går dette andre veien også. Jeg var aldri forberedt på den kjærligheten jeg opplever, lykkefølelsen og beskyttertrangen. Jeg er glad jeg ikke visste alt for da hadde jeg kanskje bare sett det negative og valgt det bort. Så uendelig mye fattigere jeg hadde vært da! :-) Kanskje syter vi litt innimellom og noen av oss skriver ironiske blogginnlegg eller statuser på Facebook. Kanskje er det et overlevelsesinstinkt? Det betyr jo likevel ikke at vi elsker barna våre. Noen ganger tror jeg det er sunt at vi syter litt og er ironiske :-) Da viser vi oss i alle fall som mennesker. Men man blir jo ikke automatisk et supermenneske selv om man blir foreldre. Dessverre :-)



( Jeg linker ikke til selve innlegget da jeg ikke ønsker å henge personen som bare publiserte en uskyldig kommentar :) Dere kan eventuelt få link ved å kontakte meg dersom dere ønsker å lese det.)






tirsdag 8. april 2014

Rosablogg fra Gdansk

Nå tenker dere sikkert at jeg har skrevet feil. At det skulle vært reiseblogg og ikke rosablogg, men nei. Under oppholdet i Gdansk var det noen kloke sjeler i reisefølget mitt som kunne konkludere med at jeg skriver rosablogg. Javel da. Så blir det rosablogg. Ja, i alle fall sånn ca for jeg aner jo ikke hvordan man skriver en rosablogg!

Så tilbake til reisen.Vi skulle dra tidlig torsdag så ungene ble levert til svigermor for overnatting onsdags kveld slik at mannen kunne få meg trygt avgårde til flyplassen. Med sånn et lite snev av skepsis til å fly må jeg innrømme at et lite, sånn halvveis ukjent flyselskap ikke akkurat fikk meg til å føle meg tryggere, men det rosa flyet ( passet jo bra i forhold til rosa blogg!) fraktet oss med presisjon til Gdansk. Heldigvis.

Utsikten fra hotellrommet mitt. Rett mot gamlebyen.

Gdansk er absolutt et sted jeg kan anbefale. Vi bodde etter det jeg har forstått relativt rimelig, men hotellet var det slett ingenting å si på. Det var moderne, nyoppusset og rent. Byen er ikke så stor så det er relativt lett å orientere seg gjennom den. Personlig fulgte jeg hovedsaklig strømmen siden vi for det meste gikk i flokk, men da hadde vi med oss en som hadde vært der før og en som orienterte seg via gps. Det var riktig nok ikke alltid disse to var synkroniserte, men det viktigste var nå uansett at vi fant fram. Den ene dagen hadde vi en guidet gåtur gjennom gamlebyen med norsktalende guide. Jeg elsker gammel historie og lærte nok en hel del ting om Gdansk som jeg aldri hadde gjort om det ikke var for den guiden. Så om du er som meg så bør du ta denne turen!



Noe av det viktigste for oss på turen ble likevel å få være litt sosiale med kolleger. Vi er ikke så mange, men vi jobber på tre ulike steder. Vi har kanskje daglig kontakt på en eller annen måte, men det er sjelden vi fysisk treffer de som jobber på de andre lokasjonene så det var helt topp å få en slik samling hvor vi var sammen over flere dager. Jeg tror ikke jeg noen gang har jobbet et sted hvor ansattprofilene matcher så godt. Det er ingen som kjører sitt eget løp og man føler virkelig at man er en del av samme teamet. Lattermusklene fikk kjørt seg gjennom hele turen og jeg tror faktisk jeg hadde gangsperr i dem i noen dager etter hjemkomsten også. Selv klokken 03:30 natt til lørdag klarte vi å holde humøret oppe. Da oppdaget vi at det hadde vært en kommunikasjonssvikt som gjorde at de færreste av oss hadde fått beskjed om at vi ikke ble hentet før klokken 04:00! En halvtime fra eller til er faktisk ganske mye på den tiden av døgnet.

Ølsmaking

Det rosa flyet fikk oss trygt tilbake til Bergen igjen også. Siden ankomsttiden var umenneskelig tidlig hadde jeg avtalt med mannen at jeg skulle klare å komme meg hjem ved hjelp av kollektivtransporten. Buss og tog. Dette ble faktisk den lengste reisen på turen da flybussen plutselig hadde ukurrant avgangstid som selvfølgelig ikke korresponderte med toget, men vi kom oss da hjem. Mann og barn var overlykkelige. Guttene hadde gave til meg og tusen millioner ting de skulle fortelle. Mor derimot var så trøtt at hun måtte sove noen timer før mannen og Bonusen forsvant avgårde på en eller annen cup. Bekymringene mine for at de ikke skulle klare seg alene hjemme ble også gjort til skamme. Dette hadde de selvsagt gjort. Alt så ut som da jeg dro om torsdagen. Klærne jeg hadde hengt til tørk hang fortsatt til tørk og jeg kunne fortsatt bare så vidt skimte gulvet i gangen. Det passet bra for da hadde jeg i alle fall noe som holdt meg våken resten av dagen!

Siden enhver rosablogg med respekt for seg selv inneholder et outfitbilde kan jeg selvsagt ikke annet enn å avslutte med et slikt! :)
Ja, det er litt dumt at mobilen ikke matcher jakken...

søndag 6. april 2014

Så var det gjort

Tipper dere er rimelig lei av dette maset mitt nå så jeg lover dere at siste ord om Bergen- Voss er sagt. I alle fall i denne omgang. Men jeg gjorde det og jeg fullførte! Jeg følte meg riktig nok litt usikker da jeg våknet. Hadde vært litt for sein i seng og våknet med hodepine. Ahrg! Gikk heldigvis raskt over og 15 minutter før start klokken 10:00 var jeg på plass!


Ute var det typisk Bergensvær og det var for så vidt greit. Inne i salen var det derimot sol og flust med sommerfugler i spente mager. Minuttene før start husker jeg faktisk ikke, plutselig var vi bare i gang! Ruten skulle være tilpasset intensiteten på det vanlige rittet og tunge bakker var omgjort til tunge intervaller. Mannen sa til meg før jeg gikk at jeg fikk bare bite tennene sammen når det ble som verst og tenke at dette klarer jeg. Det skjedde nok noen ganger, ja! Ene instruktøren sa også at vi burde tvinge på oss et smil når vi trengte litt ekstra endorfiner så jeg hadde en periode der jeg desperat lette etter gode tanker som fikk meg til å smile hele tiden! ;-) Etter to og en halv time på setet kom vi til første matstasjon og vi fikk ti minutter pause.


Stemningen var god og bedre ble den da vi oppdaget at det lå deilige boller og ventet. De var veldige gode så skuffelsen ble stor da jeg var så sliten at jeg nesten ikke orket spise! Det var faktisk det største problemet mitt. Jeg slet med å få i meg mat. På andre matstasjon en time senere fikk vi horn og rundstykker som jeg heller klarte å presse i meg, men heldigvis klarte jeg å få i meg litt kjeks og ikke minst, seigmenn! Den siste kraftanstrengelsen før målgang er det fryktede Skjervet. En lang, lang motbakke. Her var det ingen intervaller, bare beinhard jobbing med blytunge bein og lår som tryglet om nåde. På et merkelig vis fikk jeg likevel bena rundt og klokken 14:20 kunne vi slippe jubelen løs i det vi seilte i mål. Slitne, men lykkelige.


I går hadde jeg rimelig vondt i lårene, men i dag har formen vært overraskende fin. Litt stivere enn normalt, men merkelig nok så er det i brystet jeg har mest gangsperr så glemte nok den gode holdningen innimellom. Vi hadde fem forskjellige instruktører underveis og alle gjorde en fantastisk jobb. Det var tungt, men også veldig mye latter. Jeg er i alle fall veldig fornøyd med egen innsats. Aldri før har jeg utfordret meg selv på en sånn måte og at jeg fullførte viser at jeg er på god vei i den retningen jeg vil. Jeg fikk også tilbud i går om å sykle det ekte Bergen- Voss sammen med et annet team. Det blir nok ikke i år selv om jeg må innrømme at det frister... I dag har jeg surfet på god følelsen og den ekstra energien som tydeligvis er en bieffekt av en slik kraftanstrengelse. Dette var første gang jeg utfordret meg selv stort, men definitivt ikke siste! :-)


fredag 4. april 2014

Kvelden før dagen

Tiden har gått fort og det er allerede kvelden før den store dagen hvor jeg skal spinne Bergen- Voss. Jeg skal tilbringe ca fem timer på dette sykkelsetet og jeg frykter at noen må brekke meg av det etter endt økt. Nå er jeg både spent og litt skeptisk til det hele, men mest av alt så kribler det litt i magen. Jeg har aldri før utfordret meg selv på denne måten og selv om jeg var veldig bestemt da jeg meldte meg på må jeg innrømme at det bodde en tviler i meg. Likevel så klarte jeg det. På tirsdag kunne jeg levere inn fullført skjema. Jeg har offisielt lagt 15 ulike spinningtimer bak meg. Intervall , høyintensitetstimer og langkjøring. Man burde tro jeg skulle være godt rustet, men det vil dagen i morgen vise. Jeg må bare huske å sette mobilen på lading og gjøre alt klart i kveld slik at jeg ikke glemmer noe! Mobilen skal jeg bruke til å holde kontroll på pulsen og så blir det nok garantert tatt noen dokumentasjonsbilder underveis ;)

Løypeoversikt lagt ut på Arna Treningssenter sin facebookside

På papiret ser jo løypen lett ut, men kan tenke meg at det blir noe annet når man sitter der og trør. Det er uansett ikke et alternativ å ikke delta eller fullføre. Til mål skal vi! Oppladningen min i kveld har bestått av en test i tålmodighet siden jeg i et svakt øyeblikk inngikk en avtale med Snute om at vi skulle slutte med smokken samme helg som jeg skulle gjennomføre dette prosjektet og mannen skulle på den månedlige gatheringen med jobben. Selv om det var fristende så kunne jeg ikke så godt trekke meg fra den avtalen så i kveld ble det legging uten smokk. Jeg hadde forventet meg hylgrining og skriking, men det var det lite av. Alt i alt så må jeg si at det gikk overraskende bra selv om jeg var litt svett der en liten stund :)

I mangel på smokk ble det foldede hender 
Så nå er det bare for meg å legge bena høyt på sofaen og gå i gang med oppkarbingen til morgendagens kraftanstrengelse. Jeg er klar!

tirsdag 1. april 2014

Årets første

Våren har virkelig kommet til Bergen så på søndag var det endelig tid for årets første fjelltur! Jeg, Snapp og Snute fikk med oss Gasellen og la i vei oppover.


Helgen var travel for oss da Bonusen hadde tre fotballkamper lørdag og tre håndballkamper søndag så da ble det lokale fjellet som fikk æren av et besøk, Arnanipa. Vi valgte å gå opp på motsatt side av der vi pleier. Det er fint og flott at de har laget fin grusvei nesten helt til topps, men det er og så ufattelig kjedelig å gå der! På andre siden var det akkurat passe stigning og flott terreng for guttene som lekte seg gjennom trollskog og labyrinter av slim (gjørme). Jeg hadde med bæremeis til Snute, men han klarte helt fint å komme seg oppover på egen hånd. Noen steder måtte han riktig nok ha noen vennlige dytt for å komme seg videre, noe man gjerne må forvente av en treåring.


Vi kom oss da til topps. Brukte riktig nok litt lenger tid enn om vi hadde gått alene, men det kan vi leve med. Selv om jeg kjente at det gikk litt for sent for min del så er det veldig kjekt at de frivillig vil være med mamma på tur. Det kjennes også godt at formen på første fjelltur i år er sånn ca tusen ganger bedre enn i fjor. Jeg har visst gjort noe riktig det siste året. 


Vi valgte grusveien ned igjen. Snute begynte å bli litt trøtt så jeg bar han i bæremeis over den lille vidden og ned til grusveien. En stund trodde vi han hadde sovnet for det ble veldig stille bak på ryggen. Siden han hadde pratet i ett siden vi startet måtte vi innrømme at stillheten var deilig. Han sov derimot ikke. Det var bare en ladepause, men da kvelden kom sovnet han som en stein! ;-) Sesongen er herved åpnet! :-)